Kategorier

juli 2005
M T O T F L S
    aug »
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
25262728293031

Chattingens verden

Jeg er vel hva man kan kalle for en erfaren chatter. Men også en ”eks-chatter.” Tidligere kunne jeg sitte og chatte hver dag. Nå gidder jeg kanskje… hvis jeg føler meg ekstremt ivrig på den fronten, å chatte 1 gang i uken.. eller 1 gang hver 14 dag. Jeg har sagt at jeg har dårlig tid, men egentlig er det fordi jeg ikke gidder. Jeg prioriterer å sove.. eller gjøre andre ting, i min begrensede fritid. Dette forteller jeg egentlig bare for å forklare at jeg vet hva jeg snakker om.. når temaet chatting kommer på banen.

Jeg har lest en del i media om hvor farlig chat er. Hvor mange tullinger som frekventerer ulike chattekanaler etc. Om unger som blir lurt, nakenfotografering og u name it. Skremselpropagandaen fungerer godt. Men stort sett.. er det helt vanlige mennesker på chat. De har ingen syke fetisher, de har unger og familie, de har normale interesser, og de syntes det er hyggelig å skravle noen timer av og til med folk på nettet.

Da jeg begynte å chatte trodde jeg at det skulle bli noe spennende. At jeg skulle få kontakt med interessante mennesker, som jeg ikke ellers ville møtt. I så måte ble chatting en stor skuffelse. Det er akkurat som i det virkelige liv (som forresten går under betegnelsen IRL på nettet. IRL = in real life).
Folk er like gørre/interessante. De skravler om såpeoperaene/tvseriene sine. Om forholdene sine. Om ungene sine. Om hverdagen. De snakker om treningen de bedriver, de snakker om jobben, de snakker om sykdom, de snakker om… vel .. alt. Og joda, også sex.

Jeg blir litt oppgitt over journalister som skal hause opp chatting til noe ekstremt sexifisert noe. Skulle man ta journalistene på alvor, så skulle jo enhver chatter sitte og onanere seg gjennom flere timer med chatting. De som ER sexifisert i hodet, er journalistene. Men jeg antar det er ingen nyhet å skrive om.. selv i disse desperate agurktider, hvis man skulle beskrive cyber-verdenen realistisk. Tenk så gørr da.

Men hvorfor har jeg sluttet med chat når det er så normalt, og alle er så normale der?
Vel.. nettopp derfor.
Jeg ga opp.
Ola og Kari Nordmann har jeg ikke lyst å skravle med .. hvis jeg skulle finne på å chatte.
Jeg har ikke lyst til å bli sjekket opp heller av en eller annen ”asl’er” som lurer på om jeg virkelig er så lykkelig i livet mitt som jeg gir inntrykk av (for dette er karen sin som kan ordne opp, om jeg bare tok til vett og slapp han til… )
Jeg har ikke lyst til å vite om barnefamilienes mange hverdagsproblemer, vil jeg vite det har jeg søstre med store barneflokker. Det kan jeg i det minste relatere meg til, siden jeg er tante til åsgårdsreien deres.
Jeg har ikke lyst til å vite om ulike tv-serier.. jeg ser på tv om jeg finner sånt interessant (hvilket jeg stort sett ikke gjør).

Det ble rett og slett FOR normalt. Det er like langt mellom filosofiske mennesker der.. som alle andre steder. Og det ble drepende kjedelig.

Nei.. takke meg til te-koppen.. ei god bok… og et varmt pledd (når høsten kommer). Der er det IALLFALL langt til hverdagen 🙂