Kategorier

september 2017
M T O T F L S
« aug    
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
252627282930  

Drømmeappen

Jeg er til tider et veldig bedagelig anlagt menneske. I tillegg er jeg OVERHODE IKKE i nærheten av å være et A-menneske. Ikke litt engang.
A-mennesker er for meg vanskeligere å forstå enn aliens.. jeg tror jeg ville hatt mer til felles med Zork fra planeten Buppetibupp enn med A-mennesker, forutsatt at Zork også var et B-menn… uhm… B-person-ish.

I og med at jeg finner drømmer fascinerende, selv om jeg ikke alltid blir så veldig klok på dem, så er det en del småkollisjoner på gang her.
See.. den beste måten å huske drømmene mine – for meg – er å notere ned noen stikkord om dem med det samme jeg våkner. Jeg trenger ikke mer enn det, før minnet revitaliseres når jeg kikker over notatene.
Brilliant idè sant?
Jupp, det ville det vært.
Hvis det ikke var for at jeg ikke er så sinnsykt søvnig om morran at det å skrive blir en nesten uoverkommelig oppgave. Det jeg bruker tiden på, før jeg kommer meg ut av senga – på hverdagene – er å sitte med hodet støttet mot knærne og forsøke og fornekte at jeg må stå opp. Dette kan pågå i alt fra 5 – 20 min. Og ikke en ENESTE GANG i løpet av den tiden faller det meg inn å plukke opp notatblokken og pennen som jeg faktisk har liggende ved siden av sengen, på nattbordet. Jeg er så trøtt at jeg sliter med å se når jeg står opp, og går som regel med hendene foran meg inn på badet, og ser verden i en tåke. Så .. skrive.. nope.. nopetinope.

De ekstremt få gangene det skjer, så har jeg enten hatt en veldig intens drøm, eller drømt om en spesiell person/karakter/vesen.

Så jeg forsøker å finne en måte å lure hjernen min til å få noe ned på «papiret» …

Muligens trenger jeg å bruke en opptaker eller noe sånt. Problemet er at da ville sannsynligvis herr Sambo blitt morrangretten og bedt meg holde schmella.

Soo… jeg vetta faen. Muligens må jeg se om jeg finner en app.. der jeg bare kan plukke stikkord.. Finnes det? Eller enda bedre, som jeg kunne fylle med mine EGNE stikkord.. så kunne jeg bare krysse av for hva jeg har drømt, også hentet den datoen automagisk (ja, jeg vet jeg skrev magisk).
Det hadde ikke tjent til noen hensikt å ha mange drømmesymboler som ANDRE hadde fylt inn.. jeg måtte kunne legge inn mine egne.

Jupp.. lete på nettet tenker jeg.. se ka jeg finner. Hvis ikke, så får jeg lære meg til å lage apper til mobilen min selv. Så får jeg det ivaffall sånn som jeg vil ha det.

Manflu.. også meg da..

Jeg takler dårlig å være sjuk…
Jeg legger ikkje skjul på det engang.
Jeg syntes grenseløst synd på meg sjøl..
I går kveld og i hele dag (selvsagt, når det er HELG), så har forkjølelsen tatt meg..
Kraftig sår i halsen og snørrete..

Blir jeg noe «nei dette bretter jeg opp ermene og tar på strak hånd» tror du?

Nope.. IKKJE FØKKINGS LITT ENGANG!!
Jeg går inn i «verden er et rustent kumlokk»-modus, og syntes føkkings synd på meg sjøl..

Så er det sagt. Det er synd. På meg. EKSTREMT.

Vandrende tanke

Jeg har troen på meditasjon. Som en metode for å lære seg å være mer tilstede i livet.
Ikke det at jeg er spesielt god på det.. 2 av 4 ganger jeg har forsøkt så sovnet jeg. Det var jo ikke akkurat meningen.
Men de 2 andre gangene klarte jeg å slippe tak i tanker, følelser etc.. og bare fokusere på pust og hjerteslag.
Problemet var bare.. den ene av de to gangene.. så ble hjerterytmen så sakte at jeg begynte å bli bekymret, og – vips – der var jeg ferdig med DEN mediteringen.

Jeg kan vel ikke akkurat si at jeg har forsøkt veldig mye siden den gang. Mer som i ikke i det hele tatt, når jeg skal være ærlig.

Men for min del finnes det en annen måte å oppnå en form for nedbremsing av tankestrømmen.
Jeg kaller det for å «flyte».. Det er rett og slett å la tankene få flyte dit de selv vil. Jeg har det som innsovningsrituale om kveldene, og mange ganger kobler jeg bare omverdenen ut, og flyter med tankene. Det er en forskjell fra dagdrømmeri.. for jeg «instruerer» ikke tankene mine i noen historie eller noe sånt, jeg bare lar dem flyte med den mentale/emosjonelle vinden, og ser hvor det tar meg.

Jeg tror også – for min del – at det å legge merke til detaljer i omgivelsene.. eller løfte blikket fra hverdagen.. hjelper meg i å koble ut og meditere.. om enn på min egen måte. For meg blir det weird og litt… hva skal jeg si.. koreografert nesten, hvis jeg skal sette meg ned og bestemme meg for å tenke på ingenting.
Jeg gjør det mange ganger når jeg «flyter» … tenker på ingenting.. that is. Men jeg tar aldri en bevisst avgjørelse om at NÅ skal jeg ikke tenke på noe.

Selvsagt… min beste form for meditasjon.. er å skrive på historiene mine eller male/tegne. Da finnes ikke resten av verden allikavel.

Men ja.. å flyte med strømmen på innsiden.. stilner kakafoniet på utsiden. 🙂

En utvidet verdsettelse

Jeg er ingen fantastisk flink kunstner.
Jeg mener, jeg kan tegne og blir dyktigere i bruken av farger og skyggelegging, javisst.
Men jeg kommer neppe til å bli en av dem som får til realistisk kunst.

Og tidligere har det irritert meg noe så grønnjævlig. At jeg ikke fikk til å formidle de bildene jeg ser i hodet, ned på papiret.

Men jeg har, med årene, begynt å se på kunst på en annen måte. Jeg liker kunst som forteller en historie. Selv om det kun er fragmenter av en historie.
Jeg liker ikke veldig abstrakt kunst. Og heller ikke de maleriene der det er klattet noen streker ned på et lerret, og det er det hele.

Jeg liker bilder som ER noe, selv om de er surrealistiske. Faktisk så foretrekker jeg surrealistiske bilder. Med gjenkjennelige symboler, men satt sammen på en måte som får meg til å stoppe opp og tenke. Og jeg foretrekker også kunst som ikke er realistisk.. altså om du ser et ansikt, så ser det ikke ut som et fotografi. Du kan SE at noen har malt eller tegnet det.

Dette er kun mine preferanser. Men historiefortelleren i meg liker sånne bilder. Som bruker vår virkelighet som bakgrunnsteppe, men som likevel forteller sin egen historie. Og nå er det det jeg etterstreber i mine egne maleri. Historien.

Det er ikke realismen som er viktig. Det er stemningen. For meg.

Og jeg liker den endringen i meg selv. At jeg kan se forbi linjene og penselstrøkene.. og se historien(e) som ligger bak dem.
Jeg verdsetter både mine egne og andres maleri og tegninger mer enn før.. pga dette. Merkelig nok er jeg ikke like glad i digital kunst.
Jeg ser at det ligger mye arbeid bak det. Jeg ser på det som fantastisk flinke kunstnere. Men det appellerer sjelden til meg som bilde.
Kanskje blir det for realistisk, jeg vet ikke. Men der har du det.

Men kunst generelt… appellerer bare mer og mer til meg 🙂

Superspionen Lill

So… jadda.. jeg har en livlig fantasi. Og spesielt i drømmer, åpenbart. Natt til i dag drømte jeg følgende (noe redigert)

Jeg jobber i en gruppe som er en del av etterretningen. Usikker på hvilket land, men det er veldig viktig for enkelte i teamet at Dronning Elisabeth ikke får vite om at de er på oppdrag. (uvisst av hvilken grunn).
Hele drømmen starter i barndomshjemmet mitt. Da vi skal dra til «Finnmark» så går vi ut av barndomshjemmet mitt.. og til min bestemors hus, som står ca. 20 meter fra barndomshjemmet mitt. Men i drømmen var et en ENORM avstand, man kunne bare gå dit på 10 sekunder.
En del av oppdraget består av å reise til Finnmark og … spane… En mann i teamet forteller høylytt om en morsom opplevelse han hadde, for å overbevise «lokalbefolkningen» om at han hører til dem. Vi sitter i en typisk «engelsk» pub. Vi utga oss for turister som egentlig kom derfra (spilte roller som 2 par på ferie)
Jeg lener meg bakover, og ser dronning Elisabeth sitte lengere borte.. i full «kongelig påkledning».. hun drikker te, retter på kronen sin og myser veeeeeldig skeptisk på han som forteller. Jeg tror ikke hun lar seg overbevise.
«Hun har sett for mye i løpet av livet sitt til å la seg lure.» Tenker jeg oppgitt

Så.. ja.. jeg sitter bare og flirer litt for meg selv.. over det ekstremt skeptiske uttrykket i dronningens ansikt. Av en eller annen grunn finner jeg det ekstremt komisk, i etterkant. Sånn går no dagan…

Men om man ser på symbolikken så er det mye rart å ta tak i her.

  1. Vel, først den skeptiske dronningen. Hvorfor hun var så skeptisk, og hvorfor akkurat HUN ble valgt vet jeg ikke – ennå.
  2. Liksomavstanden. Hvorfor reiste vi ikke, bare gikk mellom 2 hus og opplevde det som en enorm avstand.
  3. Og om Finnmark, jeg er født der og bodde der til og fra de første 6 årene av livet mitt. Så det ligger kanskje noe der som symbolikk.
  4. Oppdraget (som jeg ikke klarer å huske hva var.. eller iallfall ikke får tak i bevisst)
  5. De som var med på oppdraget (ukjente mennesker, 2 menn og 1 kvinne var med meg som samarbeidspartnere – en balanse?)
  6. Det at jeg var agent – som jobb.
  7. Engelsk pub. Jeg drikker i prakis ikke alkohol (det smaker bajs), og jeg har aldri vært inne på en slik pub, men det var uviktig i drømmen.
  8. Spille en rolle

I tillegg så har du omgivelsene generelt. Jeg mener det var vinter i Finnmark og sommer ellers. Og pub’en var merkelig opplyst, men jeg så ingen reelle lyskilder. Jeg tror det kom noe lys fra utsiden. Og jeg var stresset i hele drømmen. Stresset fordi jeg forventet av vi skulle bli avslørt hvert øyeblikk. Jeg var også den eneste av «agentene» som faktisk fulgte med på omgivelsene. De andre var mer opptatt av rollene sine.
Også det at puben var lokalisert i min bestemors hus. Hun var strengt religiøs, og ville aldri rørt engang en DRÅPE alkohol, likevel brukte hjernen min utsiden av huset hennes som inngangen til puben.

En viktig del av å forstå sine drømmer, og gjøre seg nytte av dem, er det å være i stand til å plukke ut symbolene som opptrer. Jeg har plukket noen av dem allerede, men langt fra alle.

Husene ser jeg på som tankekonstruksjoner. Opplærte tankesett, i og med at det ikke var naturen som var scenen denne gangen.
Stedet (Finnmark) har jeg en viss formening om.
Jobben, dronningen, reisefølget mitt og puben derimot.. klør jeg meg enda i hodet over.

Selve «historien» er også viktig. Men akkurat nå er drømmen så fersk at jeg mest ser på de ulike delene.

Også en annen ting. Selv denne korte drømmen hadde to deler.
Del 1: det som foregikk i barndomshjemmet (planleggingen av oppdraget)
Del 2: det som foregikk i bestemor-pub-huset (utføringen av oppdraget)

Ok, så er jeg en smule lat

Jeg har hatt ferie i noen uker no. Og man skulle tro at når man har ferie, så skulle en ha MER tid til å skrive ned drømmene sine, og filosofere over dem. Men jeg har, seriøst, ikke notert ned en ENESTE av dem i hele ferien. Jeg har, i mangel på et dekkende ord, vært søkke peise lat.

Ferien er heldigvis ikke over ennå, og jeg skal tilbringe den siste tiden av ferien hjemme… jeg får håpe det betyr at jeg tar meg bryet med å skrive ned drømmene mine. Men hey, jeg husker drømmer fra i natt…

I den ene diskuterte jeg med en mann (ukjent irl, men virket likevel sabla kjent) om noe, og han var en lattermild person.
I den andre drømmen laget jeg nye verdener ut av kaker og gotteri, istede for å spise dem. En slags kake-guddom 😀

Så jeg har STOR tro på at FREMOVER så blir det utelukkende masse drømmer notert ned 🙂

– evig optimist –

En tilnærming til å tolke drømmene dine

Jeg har erfart en ting…
Å se potensielle symboler i andres drømmer kan være veldig enkelt.
Men med det samme de symbolene opptrer i mine drømmer, så blir jeg sittende og klø meg i hodet og mange ganger kommer jeg ikke videre.

Så jeg tester for tiden ut en ny teknikk for å tolke drømmene mine.

Jeg skriver dem om.. slik at de fremstår som en fremmeds drømmer.
Altså, jeg forteller meg selv drømmen, som om den ikke var min.

Jeg liker å innbilde meg at dersom jeg gjør dette, så vil jeg se drømmen fra en annen vinkel. For da vil jeg se på de objektive symbolene.. og deretter burde det ikke være lange hoppet å spørre meg selv hva jeg assossierer med de ulike symbolene og få vettuge svar.

Man tager hva man haver… 🙂

Som en aktør i sirkusmanesjen

Mamu, Babylonernes gudinne for drømmer

Til tross for at det finnes et hav, nesten bokstavelig talt, av bøker om drømmetydning på markedet…
Til tross for at psykologer sier at det å være i stand til å tolke sine egne drømmer er til stor hjelp for – vel, alle…
Til tross for at kunnskapen er lett tilgjengelig, både på internett og i bokform…
Til tross for at drømmer er noe ALLE har (bortsett fra noen ekstremt få som lider av kronisk insomnia)…
Til tross for at ALLE har hørt teorier om drømmetydning, og samtaler om det…

Til tross for alt dette, så er interessen for drømmetydning, og iallfall i vår del av verden, begredelig lav.
Hvis jeg forteller folk at jeg syntes drømmetydning er spennende, så hender det at folk ber meg tolke deres drømmer. Som om de tror de går til en spåkone..
Når jeg påpeker at jeg kan komme med forslag, men at siden dette ikke er MINE drømmer, så blir det kun det, forslag, så overser de dette.

De vil vite om de kommer til å få mange penger.
Om den store kjærligheten, om de ikke allerede har funnet den, har planer om å dukke opp.
De vil vite om de får spennende jobber, ferier, nytt hus etc..

Så jeg snakker ikke lengere så mye om drømmer og drømmetydning med folk. For de er for tabloide i tankegangen. De ser på det som et freakshow som de kanskje kan få noe gøyalt ut av. Og det irriterer meg. Det er som å få møte et sannhetsorakel.. og spørre hva vedkommende syntes om fargen på genseren.. «kler den meg – lissom?»

Så står de der.. med hele horisonten innenfor rekkevidde. Med en mulighet til å berike sitt INDRE liv. Til å vokse som menneske.. og alt de bryr seg om er glansbilder og glassperler… De ser på drømmer som en sirkusopptreden. Men ikke som noe som har noen verdi i livet deres, uten å evt underholde dem.. der og da.

Så jeg fortsetter for meg selv. Dykker ned i drømmene mine. Noterer ned de jeg husker. Lærer meg å gjenkjenne symbolene som _jeg_ har mekket. Dykker ned i dypet der inne. Og henter opp mine skatter. Mens «folk flest» plukker glassperler i vannkanten, og er fascinert av hvor fint de skinner i sollyset…

Som en forlengelse…

.. av gårsdagen…
I dag var en håndtverker innom tidlig på morran. Jeg er IKKE et A-menneske, og i og med at jeg hadde fri i dag, så var jeg ikke oppe før jeg var helt nødt.

Jeg åpner døren. Håndtverkeren ser opp, betrakter hodet mitt i 2 sek, og forsøker å la være å le.
NEI MEN GOD MORGEN! Sier han og gliser bredt.
Jeg – trøtt – mumler god morgen tilbake og slipper han inn.

Ser meg senere i speilet. Da ser håret mitt ut.. nettopp som om det forsøker å rømme fra skallen.
Det er et virrvarr i alle retninger.

Og takk skarru faen meg ha…
Hvem pokker husker på å børste håret når man nettopp har stått opp?

Ond verden.

OND!

Typisk

Jeg syntes det er artig… kordan det er at når håret mitt for EN GANGS SKYLD legger seg akkurat som jeg vil ha det når jeg setter det opp, så er det kun gubben og noen få andre på treningssenteret som ser meg (kveldstrening = få sjeler tilstede).

Mens når jeg er ute blandt MASSE folk.. så ser deler av håret mitt ut som om det forsøker å rømme fra knollen..

Ond verden.

Ond!