Kategorier

Oppe til vurdering

Jeg har tatt opp til vurdering.. og det er en sterk mulighet.. for at jeg legger ned denne bloggen i nær fremtid.

Jeg har holdt på med den siden jeg startet på en ekstern webside .. siden 2005, og interessen min er vel heller fallende.

Så om du er en av de svært få som leser her, og det ikke kommer flere nye poster.. så vet du hvorfor.

Jeg forsvinner uansett ikke fra nettet, og det kan være at jeg bare tar en pause, og re-designer denne bloggen til å primært handle om drømmer. Jeg får se.


I mellomtiden så er jeg iallfall aktiv på Instagram.

Så du kan følge meg der om du har lyst 🙂

Vi har alle våre .. små greier

Jeg er et menneske som har lett for å drømme meg bort. Det forsøker jeg ikke engang å legge skjul på.
Og når jeg drømmer meg bort, så hender det veldig ofte at jeg sitter med en penn/blyant og papir i hendene.

Og som oftes, når jeg ikke er 100% bevisst på hva jeg drodler, så ender jeg opp med å drodle fjell.
Vel, fjell.. og rare små vesen. Men det har en beroligende effekt på meg.
Har dagen vært blærk, så hjelper det alltid på humøret mitt å tegne fjell.. Blir det regnbuefargede fjell.. så stiger humøret enda mer.

Er det weird?
Er det å tegne/male fjell noe andre bruker som en avslappende aktivitet? For meg er det omtrent en form for meditasjon.
Resten av verden blir helt borte, og jeg dykker ned i det å tegne fjellene.. 🙂 Noen eksempler på drodlingen min:

If it makes you happy.. sier no jeg 😀

Du grønne glitrende…. reeeegntunge sky…

Jadda… Regnbyen kan det… med regn. Dette er egentlig julestemning.. pøsende regn. Jeg har bodd her i snart 20 år, og med ikke helt 100% hukommelse, så kan jeg ikke huske en eneste hvit jul her på de 20 årene.. Soo.. dette er julestemning for meg.

Men jeg er litt glad for at jeg har alle utenomhus-ærender unnagjort. Her jeg sitter.. under et varmt pledd, og drikker te og ser på regnværet ute. Og ser frem til å pynte juletreet senere i dag.

Kan jeg få påstå at juletreet blir pyntet i dag fordi jeg er gammeldags og vil vente til 23 desember? Litt sånn «SÅNN HAR JEG ALLTID GJORT DET!» Hm?
Meh.. jeg har bare ikke giddet. Som voksen så stresser jeg null, nix og nada med julen. Det er hyggelig avslapping, og alt taes i sakte modus. Så jeg må bare få den bedagelige rumpen min ned i boden og hente opp juletreet først (for det er et kunstig juletre, for tenk. Jeg liker ikke ideen på å kverke levende trær for at jeg skal ha det stående i stua i 2 uker og visne. Ikke når jeg har fullgode alternativer.)

Var ute og handlet inn siste resten av julematen i går. Jeg må bare si det.

DÆVEN det var masse folk ute. Og med ute.. så mener jeg at det var kødannelser til de fleste stedene, bortsett fra matbutikken. Heldigvis skulle jeg ikke innom der, så jeg kunne kjøre, veldig lettet forbi. Hyperstressa folk, rett før jul. Nais. De som jobber i butikker har min fulle medlidenhet. De må være dauslitne når de endelig får noen dager fri i jula de og. Arme sjeler. Her kan jeg bare passere hysteriet innpakka i bilen, og slippe unna, mens de står midt i kakafoniet hele føkkings dagen.. mange MANGE dager i strekk. Og det er ikke som om det gir seg med jula.. for da har du romjula etterpå.. og nyttårssalg etter det igjen. Mon tro om de som jobber i butikker eldes kjappere enn resten av oss? Jeg blir sliten bare jeg tenker på det.

Men ja… heldigvis er ankomsten av min jul fredelig og rolig.. Og jeg håper den blir det for flest mulig andre. Kaskader av regn til tross.. Jeg sier som vi pleier å si nordaførr.. Vi står han av (denne jula og) 🙂

Spol tilbake

Jeg er tålig lat for tiden, mht å notere ned det jeg drømmer. Lat, til meg å være. Det er maks en 2-3 drømmer i uka.. kanskje 4 hvis jeg er EKSTREMT ivrig.

Men jeg hadde en drøm for noen netter siden som har blitt hengende rundt i krinkelkrokene.

I korte trekk så var jeg i en stor bygning, som var en blanding mellom shoppingsenter og kontorbygg.
Jeg skulle møte noen der på et gitt klokkeslett, men hver gang jeg trodde jeg var kommet til det klokkeslettet, så spolet tiden seg
tilbake til morgenkvisten igjen.
Og jeg var forundret over at ingen andre enn jeg skjønte det.
Til slutt klarte jeg å overbevise noen flere om at det var tilfelle, og da begynte de å oppleve det samme som meg.
Samme formiddagen.. om og om igjen, bare med små variasjoner.

Til slutt ble jeg klar over at det var en drøm, og ble så irritert på gjentakelsene at jeg tvangsvekket meg sjøl.

Stress, det var det det var.

Jeg antar at drømmen snakker om å «sitte fast i et mønster» av noe slag… men jeg har ennå ikke blitt klok på hva. Der må jeg se på personene i drømmen, stedet, det «magiske» klokkeslettet etc. Men jeg kan ikke huske å ha hatt en liknende drøm før, og da legger iallfall JEG merke til det. Så.. ja.. hm…hm… hmmm..

Forstyrrende faktor

I den siste tiden har jeg drømt en del om mennesker som hører til fortiden min.
Det er ikke viktig HVA jeg drømte, men jeg legger merke til en ting som irriterer meg, mht hvordan jeg nærmer meg disse drømmene og ser på symbolene.

Jeg blir for opphektet i hva jeg mener om den faktiske personen som var med i drømmen.

Jeg ER klar over at det kun er et drømmesymbol.
Men likevel kverner tankene mine rundt hvilke meninger og oppfatninger jeg har rundt den faktiske personen.

Og etter å ha holdt på med drømmetydning siden … vel.. så lenge jeg kan huske.. så burde jeg vite bedre.

Den du drømmer om er i praksis ALDRI temaet for drømmen.
Men det er mer aspekter ved personen som blir brukt som et symbol.

Men herrejemini det er vrient å SE symbolet som personen skal representere..
For personen kommer i veien .. og forstsyrrer hele tolkningen.

*grumle*

To ytterpunkter

Jeg har ikke tenkt å gjengi veldig mye fra drømmene mine som jeg tenker på, men de er påfallende langt fra hverandre i tema.
Og begge forekom i løpet av samme natt.

Drøm nr. 1:
Jeg er delvis klar over at jeg drømmer, og klarer å sveve/fly KJEMPEHØYT. Verden under meg ser paradisisk ut, og den bevisste delen av meg er imponert over hvor realistisk det ser ut, samtidig som jeg er ekstatisk over å ha fått til å fly.

Så har du neste….

Drøm nr. 2:
Jeg går langs en vei, og en bil kjører forbi. De forsøker å få min oppmerksomhet, og jeg viser dem finger’n. Det gjør dem rasende, og de går til fysisk angrep med slagvåpen. Og jeg blir reddet av noen som kommer løpende til og holder angriperne nede til politiet kommer

Og jeg ble sittende og lure.. hvor er fellesnevneren?
For begge var fra samme natt.. jeg våknet av begge, og husket dem derfor.
Den eneste greien som de hadde felles, og som jeg ikke tar med i beskrivelsen, var at samme DrømmeFigur/karakter opptrådte i begge, på den positive siden.
Men utover det så var de så ulik hverandre at jeg ikke, akkurat nå, er i stand til å se noen sammenheng.

Drømmer er en merkelig greie.. det er iallfall sikkert.

Bilder og tusen ord

I de siste måndene har jeg begynt å bruke Instagram.
Jeg så tidligere ikke noen stor verdi i det. Det var litt i kategorien «åja, et sted der folk viser bilder av maten sin, og poserer i treningsklær.. spennende..»
Men som med alt annet, så viser det seg at man ikke skal være for fordomsfull.

Bilder sier mye om det du ser på. No kikker jeg ikke innom mat/poserings-profiler, for det interesserer meg midt oppi der sola aldri skinner. Men det finnes mange kule profiler å abonnere på. F.eks National Geographic, med alle naturbildene de legger ut.
Eller kunstnere som legger ut arbeidet sitt. Det være seg både de profesjonelle og de glade amatørene.

I tillegg så setter jeg pris på de som deler bilder av natur eller seg selv i situasjoner som IKKE er standard selfie. Selfier er dølle. Det er trynet til en person, og ganske ofte, ræva. Som om de er de eneste i hele verden som har akkurat det. Et ansikt og ei rumpe.
Men jeg liker det… å betrakte bildene som folk legger ut. Folk som ikke er så opptatt av trynet og rumpa si. Men som vil vise verden slik de ser den. Små glimt av hverdagen deres. Noe uvanlig de fikk øye på. Det de legger merke til. Sånne bilder. Jeg har alltid vært en iakttaker, og dette er en av måtene (har jeg oppdaget) der jeg kan lære meg mer om folk, uten å be dem om å fortelle.

Instagram er en fin tjeneste, forbi bling-bling, duck-face selfies og rumpe-bilder. En fin tjeneste når man ønsker å se.. menneskene, og ikke fasadene

De små drømmende irrganger

Jeg skulle ønske at jeg var typen menneske som skrev ned drømmene mine, i en eller annen form hver morgen. I en eller annen form. Men jeg er stort sett så dritsøvnig om morran at det kan jeg bare glemme. Og det til tross for at drømmer er et tema jeg finner uendelig fascinerende.

Hva husker jeg av drømmer i den siste.. tja.. månden? Jeg har kjørt mye bil, på vinterføre. Biler, som har blitt til motorsykler, som har blitt til sykler.. som har endt opp med apostlenes hester (å gå altså).
Jeg har bare vage erindringer om hva som skjedde rundt/i forkant av/i etterkant av «kjøringen», men dette, så lite som det enn er, kan faktisk fortelle en ganske mye.
Å kjøre, gå eller hvilken som helst bevegelse fremover, handler, slik jeg ser det, i bunn og grunn om hvordan en beveger seg fremover i livet. Og jeg er et sabla sta menneske, så at jeg ender opp med «Apostlenes hester» som siste endring når jeg beveger meg fremover på en vei, forbauser meg overhode ikke. Jeg liker ikke endringer. Ikke litt engang. Og jeg går alle endringer ekstremt motvillig i møte.
Vinter i dette tilfellet forekommer meg ikke så mye dramatisk, som det forteller meg at dette ikke handler så mye om følelsesmessige endringer (annet enn at tiden går og jeg blir eldre kanskje), men mer om intellektuelle utfordringer. Det at det er vinter oppleves aldri som truende eller negativt på noen måte, det er bare en .. «tilstand» om du vil.
Og intellektuelle utfordringer har jeg mange av.

Veier.. bør man egentlig også legge merke til i drømmene sine. Natt til i dag så drømte jeg om en vei som snodde seg rundt flere blokker, og som jeg overhode ikke skjønte hvorfor den var lagt til slik den var.
See, slik jeg ser det. Menneskelagde konstruksjoner, slik både veier og blokker er, ser jeg på som «opplærte» tankesett/reaksjonsmønstre etc. Og det forekommer meg at her forteller drømmen meg at jeg gjør noe ekstra knorklete og vanskelig for meg sjøl. Det er heller ingen gigantisk overraskelse. Jeg kan være litt knorklete i tankegangen, og se ting fra litt for mange sider. Litt sånn.. «ja men hva om….?» Også begynner min heller vriompeisaktige hjerne å spinne på den tråden også.. rundt et tema som jeg helt fint kan ha femten andre tråder om på gang samtidig inni knollen der et sted.

Dette er enkle eksempler. Men jeg tror at hvis folk lærer seg til å se på drømmer som noe «dagligdags».. altså at det ikke er VOLDSOMME spådommer og de dypeste mysterier som til enhver tid skal bli avslørt.. så vil de aller fleste dra større nytte av drømmene sine.

Jeg hadde f.eks også en lucid drøm for en tid tilbake. Jeg var 100% klar over at jeg drømte, og jeg stod på en balkong som var sikkert 1 km oppe i lufta. Siden jeg visste at jeg drømte, så ville jeg teste ut hvordan det var å hoppe ned fra denne høyden. Som tenkt, så gjort. Og jeg fløy som et prosjektil rett ned. DET VAR SÅ KULT! 🙂
Og jeg gikk rett gjennom taket på en sirkelformet bygning, rett gjennom huset, og landet i havet, som kom inn i en grotte inne under huset.
Siden jeg allerede var i vannet, så fant jeg ut at da måtte jeg teste ut hvordan det var å «puste» under vann. Gikk helt fint. Så jeg svømte lekende lett langt ut i havet, hele tiden under, alt mens jeg drev og sang på en (for meg – i det våkne liv) ukjent sang. Under vann. Uten å bli til havfrue eller noe sånt.. vannet bare dytta meg fremover, sort of. Sånne ting kan man ha det morsomt med, hvis man bare gir drømmene sine litt oppmerksomhet. Eller litt… jevnlig oppmerksomhet, er kanskje riktigere å si. Og jeg gjør det.. fokuserer på drømmer, selv om jeg ikke skriver ned så mange som jeg skulle ønske. Det gir utslag i lucide drømmer innimellom. Og det er kjempestilig.

Drømmeappen

Jeg er til tider et veldig bedagelig anlagt menneske. I tillegg er jeg OVERHODE IKKE i nærheten av å være et A-menneske. Ikke litt engang.
A-mennesker er for meg vanskeligere å forstå enn aliens.. jeg tror jeg ville hatt mer til felles med Zork fra planeten Buppetibupp enn med A-mennesker, forutsatt at Zork også var et B-menn… uhm… B-person-ish.

I og med at jeg finner drømmer fascinerende, selv om jeg ikke alltid blir så veldig klok på dem, så er det en del småkollisjoner på gang her.
See.. den beste måten å huske drømmene mine – for meg – er å notere ned noen stikkord om dem med det samme jeg våkner. Jeg trenger ikke mer enn det, før minnet revitaliseres når jeg kikker over notatene.
Brilliant idè sant?
Jupp, det ville det vært.
Hvis det ikke var for at jeg ikke er så sinnsykt søvnig om morran at det å skrive blir en nesten uoverkommelig oppgave. Det jeg bruker tiden på, før jeg kommer meg ut av senga – på hverdagene – er å sitte med hodet støttet mot knærne og forsøke og fornekte at jeg må stå opp. Dette kan pågå i alt fra 5 – 20 min. Og ikke en ENESTE GANG i løpet av den tiden faller det meg inn å plukke opp notatblokken og pennen som jeg faktisk har liggende ved siden av sengen, på nattbordet. Jeg er så trøtt at jeg sliter med å se når jeg står opp, og går som regel med hendene foran meg inn på badet, og ser verden i en tåke. Så .. skrive.. nope.. nopetinope.

De ekstremt få gangene det skjer, så har jeg enten hatt en veldig intens drøm, eller drømt om en spesiell person/karakter/vesen.

Så jeg forsøker å finne en måte å lure hjernen min til å få noe ned på «papiret» …

Muligens trenger jeg å bruke en opptaker eller noe sånt. Problemet er at da ville sannsynligvis herr Sambo blitt morrangretten og bedt meg holde schmella.

Soo… jeg vetta faen. Muligens må jeg se om jeg finner en app.. der jeg bare kan plukke stikkord.. Finnes det? Eller enda bedre, som jeg kunne fylle med mine EGNE stikkord.. så kunne jeg bare krysse av for hva jeg har drømt, også hentet den datoen automagisk (ja, jeg vet jeg skrev magisk).
Det hadde ikke tjent til noen hensikt å ha mange drømmesymboler som ANDRE hadde fylt inn.. jeg måtte kunne legge inn mine egne.

Jupp.. lete på nettet tenker jeg.. se ka jeg finner. Hvis ikke, så får jeg lære meg til å lage apper til mobilen min selv. Så får jeg det ivaffall sånn som jeg vil ha det.

Manflu.. også meg da..

Jeg takler dårlig å være sjuk…
Jeg legger ikkje skjul på det engang.
Jeg syntes grenseløst synd på meg sjøl..
I går kveld og i hele dag (selvsagt, når det er HELG), så har forkjølelsen tatt meg..
Kraftig sår i halsen og snørrete..

Blir jeg noe «nei dette bretter jeg opp ermene og tar på strak hånd» tror du?

Nope.. IKKJE FØKKINGS LITT ENGANG!!
Jeg går inn i «verden er et rustent kumlokk»-modus, og syntes føkkings synd på meg sjøl..

Så er det sagt. Det er synd. På meg. EKSTREMT.