Kategorier

juni 2017
M T O T F L S
« mai    
 1234
567891011
12131415161718
19202122232425
2627282930  

En tilnærming til å tolke drømmene dine

Jeg har erfart en ting…
Å se potensielle symboler i andres drømmer kan være veldig enkelt.
Men med det samme de symbolene opptrer i mine drømmer, så blir jeg sittende og klø meg i hodet og mange ganger kommer jeg ikke videre.

Så jeg tester for tiden ut en ny teknikk for å tolke drømmene mine.

Jeg skriver dem om.. slik at de fremstår som en fremmeds drømmer.
Altså, jeg forteller meg selv drømmen, som om den ikke var min.

Jeg liker å innbilde meg at dersom jeg gjør dette, så vil jeg se drømmen fra en annen vinkel. For da vil jeg se på de objektive symbolene.. og deretter burde det ikke være lange hoppet å spørre meg selv hva jeg assossierer med de ulike symbolene og få vettuge svar.

Man tager hva man haver… 🙂

Som en aktør i sirkusmanesjen

Mamu, Babylonernes gudinne for drømmer

Til tross for at det finnes et hav, nesten bokstavelig talt, av bøker om drømmetydning på markedet…
Til tross for at psykologer sier at det å være i stand til å tolke sine egne drømmer er til stor hjelp for – vel, alle…
Til tross for at kunnskapen er lett tilgjengelig, både på internett og i bokform…
Til tross for at drømmer er noe ALLE har (bortsett fra noen ekstremt få som lider av kronisk insomnia)…
Til tross for at ALLE har hørt teorier om drømmetydning, og samtaler om det…

Til tross for alt dette, så er interessen for drømmetydning, og iallfall i vår del av verden, begredelig lav.
Hvis jeg forteller folk at jeg syntes drømmetydning er spennende, så hender det at folk ber meg tolke deres drømmer. Som om de tror de går til en spåkone..
Når jeg påpeker at jeg kan komme med forslag, men at siden dette ikke er MINE drømmer, så blir det kun det, forslag, så overser de dette.

De vil vite om de kommer til å få mange penger.
Om den store kjærligheten, om de ikke allerede har funnet den, har planer om å dukke opp.
De vil vite om de får spennende jobber, ferier, nytt hus etc..

Så jeg snakker ikke lengere så mye om drømmer og drømmetydning med folk. For de er for tabloide i tankegangen. De ser på det som et freakshow som de kanskje kan få noe gøyalt ut av. Og det irriterer meg. Det er som å få møte et sannhetsorakel.. og spørre hva vedkommende syntes om fargen på genseren.. «kler den meg – lissom?»

Så står de der.. med hele horisonten innenfor rekkevidde. Med en mulighet til å berike sitt INDRE liv. Til å vokse som menneske.. og alt de bryr seg om er glansbilder og glassperler… De ser på drømmer som en sirkusopptreden. Men ikke som noe som har noen verdi i livet deres, uten å evt underholde dem.. der og da.

Så jeg fortsetter for meg selv. Dykker ned i drømmene mine. Noterer ned de jeg husker. Lærer meg å gjenkjenne symbolene som _jeg_ har mekket. Dykker ned i dypet der inne. Og henter opp mine skatter. Mens «folk flest» plukker glassperler i vannkanten, og er fascinert av hvor fint de skinner i sollyset…

Som en forlengelse…

.. av gårsdagen…
I dag var en håndtverker innom tidlig på morran. Jeg er IKKE et A-menneske, og i og med at jeg hadde fri i dag, så var jeg ikke oppe før jeg var helt nødt.

Jeg åpner døren. Håndtverkeren ser opp, betrakter hodet mitt i 2 sek, og forsøker å la være å le.
NEI MEN GOD MORGEN! Sier han og gliser bredt.
Jeg – trøtt – mumler god morgen tilbake og slipper han inn.

Ser meg senere i speilet. Da ser håret mitt ut.. nettopp som om det forsøker å rømme fra skallen.
Det er et virrvarr i alle retninger.

Og takk skarru faen meg ha…
Hvem pokker husker på å børste håret når man nettopp har stått opp?

Ond verden.

OND!

Typisk

Jeg syntes det er artig… kordan det er at når håret mitt for EN GANGS SKYLD legger seg akkurat som jeg vil ha det når jeg setter det opp, så er det kun gubben og noen få andre på treningssenteret som ser meg (kveldstrening = få sjeler tilstede).

Mens når jeg er ute blandt MASSE folk.. så ser deler av håret mitt ut som om det forsøker å rømme fra knollen..

Ond verden.

Ond!

Ting som får meg til å smile

Jeg er ikke et menneske som slenger rundt meg med komplimenter, eller kaster meg på positivitetstrender eller den typen aktiviteter. Og det er sjelden at jeg er veldig fornøyd med f.eks klær jeg har kjøpt, fordi jeg – som de fleste andre – ikke passer inn i kleshenger-figuren.

Så når det er sagt, så blir alt så mye bedre når man treffer 100% blink på kjøp.

Jeg er ikke spesielt høy (max 163 cm), men jeg er ikke liten av den grunn. I og med at jeg har trent vekter i praktisk talt 20 år snart, så har jeg veldig godt utviklede muskler. See… når det gjelder lårene så kan det bli et problem. Og da tenker jeg på ytterjakker. De fleste ytterjakker for kvinner er laget merkelig.. for de kan være omfangsrik over hoftene (hvilket jeg ikke er), men når det kommer ned mot lårene så blir de smale. Og tidligere jakker.. når jeg f.eks setter meg inn i en bil og ikke setter meg inn på «finmåten».. så flipper jakkene opp om de har knapper, eller ruller seg rundt lårene og rumpa.. og når jakken er «trang» over lårene i utgangspunktet, så er det et problem (ja, for jeg liker lengere jakker).

Så jeg har begynt å kjøpe klær fra produsenter som tar hensyn til at mange kropper har muskler og fett på seg, i tillegg til bein. Og jeg kjøpte ytterjakke fra Zizzi.no.. og den er ordentlig vid rundt lårene. Jeg mener.. jeg kunne gått ut i spagaten.. uten at det hadde blitt et problem. Og jeg griper meg selv i å svinge på jakken hele tiden, fordi jeg er så fornøyd over å endelig ha PLASS til å røre på beina, uten at lårene blir et problem. Ser sikkert litt skrullete ut, men det driter jeg litt i. Jeg har en ytterjakke jeg kan BEVEGE meg i. Halleluja. Fortsetter det sånn, så vurderer jeg å bli … nei ikke helt.. men jeg vurderer å late som om jeg er religiøs i noen sekunder. 😀

Kirkegård og langgrunna

Jeg har tygget litt på drømmene jeg hadde i natt.

I den første drømmen går jeg og snakker med et menneske jeg kun vet om. Som om vi var gamle venner. (en mann)
Vi beveger oss ut fra en kirkegård, og bort fra stedet der kirkegården ligger.
En annen person forsøker å bryte inn i samtalen kontinuerlig (en kvinne), men blir kontant avvist av samtalepartneren min.
Jeg registrerte også at det var en svak vind i denne drømmen.

I den andre drømmen går jeg sammen med 2 stk igjen, denne gangen vasser vi ute i havet. Omgivelsene er nesten paradisiske.
Som om du ser på en tegnefilm, der alt er rosenrødt og vakkert. Bare ikke tegnet. Men det føltes ikke viktig. Her blåser det også en veldig svak bris.
En av personene er av asiatisk etnisitet (en mann) og den andre er en kvinne, som er samme som i drøm nr. 1, som forsøkte å
avbryte samtalen.
Her er også samtale det primære. Og vi snakker om at det er grunna så langt øyet kan se (ut mot horisonten), og
den asiastiske personen morfer over til en vestlig person, og påpeker at det er ikke noe vits å forsøke og nå det virkelige havet
fra dette punktet, for grunna fortsetter for langt. Så vi vasser tilbake til land igjen, og skaffer et kjøretøy som kan ta oss
vekk derfra. Avbryter-kvinnen er hele tiden gretten og skjønner ikke at vi ikke kan snakke om noe som HUN syntes er spennende.

Alle drømmer handler om en selv. Så samtalepartnerene i drømmene er deler av meg selv.
Det samme er kvinnen som avbryter.

Når noe avbryter eller forsøker å avbryte en i drømmene.. så kan det være viktig. Eller det kan være, slik jeg tolker det her, gneldring fra hverdagslivet, som egentlig er uinteressant.

Det er en del elementer å tolke. Personene i drømmen. Stedene jeg oppholdt meg.. langgrunna, vinden, avbrytelsene etc etc.. Det er det med drømmer.. de kan bety mange ulike ting. Selv en enkel drøm som nr 1 kan bety flere ulike ting.
Det er også verdt å merke seg at samtalepartnerne var menn, mens det var en kvinne som forsøkte å avbryte samtalene begge gangene.

Og når jeg tenker meg om.. så har jeg drømt om den kirkegården før.. *tenke*

En motvillig skeptiker

Kanskje er det litt fåfengt, men jeg forsøker å få meg selv til å tro på det overnaturlige, i sine mangeslunkne former.
Og jeg forsøker å argumentere med hvorfor jeg skal tro på det ut fra et rasjonelt ståsted. Lykkes jeg? Ikke litt engang.

Og da har jeg en del opplevelser i bagasjen selv som kan få meg til å løfte både ett og to øyebryn når jeg forsøker å finne den logiske og rasjonelle forklaringen på dem. Men jeg lar ikke fantasien få lov å komme med forklaringene, for min fantasi kan være way out there, så den lytter jeg iallfall ikke til når jeg skal ha forklaringer på reelle eller påståtte fenomener.

Så har jeg kikket på videoer på youtube, med såkalte paranormale vinklinger. Så langt har ingen av dem overbevist meg. Ikke i nærheten engang.
At noen løper rundt med et kamera, evt et nattkamera og sier; «hysj! Hørte du også det?!» og forventer at DET skal være noe form for bevis, fremstår bare som det rene skjære vissvass i mine øyne. For beleilig nok så er det ALDRI et kamera som er fokusert på der de KAN SVERGE PÅ AT DE NETTOPP SÅ ET FULLSTENDIG GJENFERD! Og det er alltid mystiske lyder når ikke alle i teamet er på samme sted (og da trekker jeg den konklusjonen at andre i teamet er og lager «nisselyder» for å sprite opp shaiten deres). Og bildekvaliteten er forbausende dårlig, selv for de som skal være profesjonelle.. og i disse dager, med mobilkamera med «en million pixel i oppløsning» så blir det bare fjollete.
Og like påfallende er at det at dersom de får på kamera at noe faller ned, så er det ALLTID så langt borte at det ikke er en sjanse i helvete for at du ser trådene de garantert har festet fast i tingene, med mindre de filmer med Hubble-teleskopet. Og det gjør de jo ikke, det er mer anti-hubbel de filmer med, med en så dårlig oppløsning at legoklosser fint kunne erstatte dem.

Men jeg har LYST å tro på det. Jeg har LYST å tro at de som har vandret heden fremdeles er rundt oss, iallfall innimellom. Hvorfor de da skulle bruke tid og krefter på å sitte i et mørkt kott og åpne og lukke dører, er en helt annen sak. Og det er DET som gjør det hele så lite troverdig. Forteller de oss at dersom det er en eksistens etter døden, så er det så kørka alle blir. «nei, jeg får vel åpne ei dør da… » Seriøst?
Problemet er at det er så såre lett å fabrikere såkalte bevis. Det er så lett å legge litt CGI på filmene sine og forsøke å fremstille det som ueditert film. Det er så lett å si at hver minste lyd MÅ VÆRE ÅNDER, og drite i at det garantert har en logisk forklaring.

Men så er atferden til de som er i slike show så sørgelig koreografert.. alt virker innøvd. De «spontane» reaksjonene deres er så oppstykket og innlært at jeg bare himler med øynene.

Ta dette som et eksempel. Et team undersøker et gammelt, nedlagt fengsel. Det er et stort bygg.
Når de kommer inn der så «føler» folk at det er en ekkel stemning, de føler seg nedtrykket, de hører merkelige smålyder, de ser lysglimt etc. Men ingenting av dette fanges opp på kamera til teamet.
Gamle bygg av typen «store bygninger av stål og betong» genererer ofte sin egen lydkilde, pga materialene som er brukt og strukturen på bygningen. Dette er infrasonisk lyd, så vi HØRER det ikke, men kroppen merker vibrasjonene. Infrasjonisk lyd gir oss lett hallusinasjoner fra alle sanser, fordi vibrasjonene også merkes i hjernen. Så at folk ser, hører, føler og lukter ting som ikke er der når de er under påvirkning av dette, er helt naturlig. Det samme er at de blir redde og engstelige. Mennesker (og andre pattedyr antar jeg) vil instinktivt sky unna områder med infrasonisk lyd, fordi det har en såpass ekkel effekt på kroppen. Men dette tar de aldri med som en forklaring. Det er bare rallingen til lillaskrullene og de som har røkt de sure sokkene sine litt for ofte som slipper til med fargerike forklaringer.

Og vet du Bloggleser’n.. uansett hvor mye jeg forsøker, så tviler jeg på at jeg noensinne kommer til å klare å tro på dette. For fraværet av logikk og rasjonalitet er så skrikende at jeg nesten får hodepine av det.

Som de virrer og stresser…

Å skade seg er ikke det man anser som kilden til noe positivt. Nope. Ikke litt engang.
Det har jeg klart å gjøre. Jeg er relativt dyktig der. Så jeg hinker rundt på krykker for tiden. Og banner. En god del. Faktisk litt mer enn en god del. Ganske mye, når jeg tenker meg om.
Krykkene faller ned på gulvet når jeg setter dem fra meg. Jeg var på en remabutikk for noen dager siden, og satte krykkene opp mot kassa. Selvsagt falt den ene av dem i gulvet. Jeg sang ikke salmer, for å si det sånn. Og herremannen som var så snill å plukke den opp for meg slet veldig med å holde seg alvorlig. Og de er i veien når jeg skal gjøre ting. Og det er klin umulig å bære noe med seg i nevene. ARGH! *mumle*

Men det artige .. vel artige og artige fru Blom, la oss ikke overdriver, men det er en observasjon iallfall, at folk løper veldig mye hit og dit. Løper – som i stresser. Siden jeg er i sakte-modus for tiden.. så legger jeg bedre merke til de som løper som piska skinn frem og tilbake for å rekke over alt de skal rekke over. Å skynde seg er ikke et alternativ akkurat nå, og da virker det som om store deler av verden har satt opp farta mer enn jeg har lagt merke til før. Litt sånn som jeg innbilder meg humler ville være om de ble stressa. – hvilket minner meg på.. jeg så DEN SINNSYKT DIGRE humla for noen morgener siden, som krasja mot kjøkkenvinduet. Begynte nesten å se etter sprekker i vinduet. Jeez den var diger. Sikkert vårtegn det der.. humledronningene som reker rundt og leter etter et sted å bygge bol. Godt vinduet var lukket. Jeg liker humler – bumblebeeeeee 🙂 – men jeg vil ikke ha dem innomhus av den grunn. *mumle*

Men ja.. å skade foten har fått øynene mine opp for hvor mye stress folk egentlig omgir seg med. Fortsetter de slik så kubber de som stressa humler også.. etter en sesong.. *mumle*

Men han gammeltykjen og….

So…
Domenet mitt ble flyttet for 2 dager siden.
I kjølvannet av det så mangler en god del småting.. sånn som mellomrom mellom linjene på det jeg skriver..

Neida, ikkje irritert i det hele tatt.. ikkje litt engang..

I det minste har jeg fått bloggen OPP igjen.. jeg får se på det som et fremskritt..
Og ingen data gikk tapt.. *halleluja*

Stemmer fra dypet

Da jeg begynte med blogging for 12 år siden, så hadde jeg egentlig ikke sett for meg at jeg skulle gidde å skrive noe på bloggen 12 år etter, og det skal sies at frekvensen har dalt betydelig. Jeg tror jeg startet med det for å ha et sted å «se» tankene mine på trykk. Og jeg har, etter krasjet for noen år siden, ikke lagt tilbake alle postene som lå inne. Vil ikke kalle det for sensur, men jeg så ikke relevansen i de innleggene lengere. Logisk nok, siden jeg er en del år eldre..

Jeg skrev i forrige post at jeg alltid har skrevet dagbok/journal. Men i det siste året har jeg virkelig begynt å se verdien i det. Det er ikke – for meg – bare en referanse til fortiden. Men det er også en måte å la tanker og følelser komme til uttrykk som jeg overhode ikke ville ha gitt uttrykk for .. vel.. utenfor hodet. Jeg kommer aldri til å dele det jeg skriver med noen, men cluet er at jeg har sett den mentale- og emosjonelle nytteverdien i å føre journal (som jeg velger å kalle det for i dag). Litt sånn som drømmer, så er det en renselsesprosess. Og en destillering av tanker og følelser. Jeg har fått en del aha-opplevelser etter å ha flippet gjennom gamle journaler. Plutselig så ser jeg tankemønstre jeg ikke har vært klar over. Og det gir meg eureka-øyeblikk som endrer på en god del av holdningene mine. For meg er journalføring rett og slett et personlig verktøy for å utvikle meg som menneske.
Da er det vel så viktig å faktisk LESE det man har skrevet tidligere, som det å skrive her og nå.

Jeg har alltid vært fascinert av psykologi. Tankene og atferden til mennesker.
Men en av grunnene til at jeg aldri tenkte på å bli psykolog er fordi vel så mye som jeg er fascinert av menneskers tanker- og følelser, så misliker jeg å måtte forholde meg til det i «stor skala». Jeg liker å kunne trekke frem de delene som interesserer meg, og filosofere rundt dem. Og relatere dem til meg selv. Jeg er der at jeg ikke tror at jeg legger merke til noe, dersom det ikke på en eller annen måte har en gjenklang i meg selv. De jeg aldri legger merke til.. er «fyllmasse», sagt litt kynisk. Jeg tror jeg (og alle andre) kun legger merke til det som speiler seg i oss på en eller annen måte.
Det sier jo sitt om når vi registrerer noe negativt hos andre mennesker. Hva er det EGENTLIG vi ser på?

Og der har du det.. jeg ser på det som stemmer fra det kollektive dypet.. som vi alle har tilgang til. Og nå er jeg der at mine egne tanker er tilstrekkelig, når jeg .. hm.. destillerer det. Og jeg skriver mer og mer i journalen min.. der er det veldig mye filosofering – rundt meg selv. Og rundt menneskenaturen. For selv de på utsiden.. har sin tvilling.. dypt der inne på innsiden av hvert menneske som legger merke til dem. Det er det jeg forsøker å finne ut av, ved å skrive journal.. hva er det EGENTLIG verden forsøker å fortelle meg?