Kategorier

desember 2017
M T O T F L S
« nov    
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
25262728293031

Forstyrrende faktor

I den siste tiden har jeg drømt en del om mennesker som hører til fortiden min.
Det er ikke viktig HVA jeg drømte, men jeg legger merke til en ting som irriterer meg, mht hvordan jeg nærmer meg disse drømmene og ser på symbolene.

Jeg blir for opphektet i hva jeg mener om den faktiske personen som var med i drømmen.

Jeg ER klar over at det kun er et drømmesymbol.
Men likevel kverner tankene mine rundt hvilke meninger og oppfatninger jeg har rundt den faktiske personen.

Og etter å ha holdt på med drømmetydning siden … vel.. så lenge jeg kan huske.. så burde jeg vite bedre.

Den du drømmer om er i praksis ALDRI temaet for drømmen.
Men det er mer aspekter ved personen som blir brukt som et symbol.

Men herrejemini det er vrient å SE symbolet som personen skal representere..
For personen kommer i veien .. og forstsyrrer hele tolkningen.

*grumle*

To ytterpunkter

Jeg har ikke tenkt å gjengi veldig mye fra drømmene mine som jeg tenker på, men de er påfallende langt fra hverandre i tema.
Og begge forekom i løpet av samme natt.

Drøm nr. 1:
Jeg er delvis klar over at jeg drømmer, og klarer å sveve/fly KJEMPEHØYT. Verden under meg ser paradisisk ut, og den bevisste delen av meg er imponert over hvor realistisk det ser ut, samtidig som jeg er ekstatisk over å ha fått til å fly.

Så har du neste….

Drøm nr. 2:
Jeg går langs en vei, og en bil kjører forbi. De forsøker å få min oppmerksomhet, og jeg viser dem finger’n. Det gjør dem rasende, og de går til fysisk angrep med slagvåpen. Og jeg blir reddet av noen som kommer løpende til og holder angriperne nede til politiet kommer

Og jeg ble sittende og lure.. hvor er fellesnevneren?
For begge var fra samme natt.. jeg våknet av begge, og husket dem derfor.
Den eneste greien som de hadde felles, og som jeg ikke tar med i beskrivelsen, var at samme DrømmeFigur/karakter opptrådte i begge, på den positive siden.
Men utover det så var de så ulik hverandre at jeg ikke, akkurat nå, er i stand til å se noen sammenheng.

Drømmer er en merkelig greie.. det er iallfall sikkert.

Bilder og tusen ord

I de siste måndene har jeg begynt å bruke Instagram.
Jeg så tidligere ikke noen stor verdi i det. Det var litt i kategorien «åja, et sted der folk viser bilder av maten sin, og poserer i treningsklær.. spennende..»
Men som med alt annet, så viser det seg at man ikke skal være for fordomsfull.

Bilder sier mye om det du ser på. No kikker jeg ikke innom mat/poserings-profiler, for det interesserer meg midt oppi der sola aldri skinner. Men det finnes mange kule profiler å abonnere på. F.eks National Geographic, med alle naturbildene de legger ut.
Eller kunstnere som legger ut arbeidet sitt. Det være seg både de profesjonelle og de glade amatørene.

I tillegg så setter jeg pris på de som deler bilder av natur eller seg selv i situasjoner som IKKE er standard selfie. Selfier er dølle. Det er trynet til en person, og ganske ofte, ræva. Som om de er de eneste i hele verden som har akkurat det. Et ansikt og ei rumpe.
Men jeg liker det… å betrakte bildene som folk legger ut. Folk som ikke er så opptatt av trynet og rumpa si. Men som vil vise verden slik de ser den. Små glimt av hverdagen deres. Noe uvanlig de fikk øye på. Det de legger merke til. Sånne bilder. Jeg har alltid vært en iakttaker, og dette er en av måtene (har jeg oppdaget) der jeg kan lære meg mer om folk, uten å be dem om å fortelle.

Instagram er en fin tjeneste, forbi bling-bling, duck-face selfies og rumpe-bilder. En fin tjeneste når man ønsker å se.. menneskene, og ikke fasadene

De små drømmende irrganger

Jeg skulle ønske at jeg var typen menneske som skrev ned drømmene mine, i en eller annen form hver morgen. I en eller annen form. Men jeg er stort sett så dritsøvnig om morran at det kan jeg bare glemme. Og det til tross for at drømmer er et tema jeg finner uendelig fascinerende.

Hva husker jeg av drømmer i den siste.. tja.. månden? Jeg har kjørt mye bil, på vinterføre. Biler, som har blitt til motorsykler, som har blitt til sykler.. som har endt opp med apostlenes hester (å gå altså).
Jeg har bare vage erindringer om hva som skjedde rundt/i forkant av/i etterkant av «kjøringen», men dette, så lite som det enn er, kan faktisk fortelle en ganske mye.
Å kjøre, gå eller hvilken som helst bevegelse fremover, handler, slik jeg ser det, i bunn og grunn om hvordan en beveger seg fremover i livet. Og jeg er et sabla sta menneske, så at jeg ender opp med «Apostlenes hester» som siste endring når jeg beveger meg fremover på en vei, forbauser meg overhode ikke. Jeg liker ikke endringer. Ikke litt engang. Og jeg går alle endringer ekstremt motvillig i møte.
Vinter i dette tilfellet forekommer meg ikke så mye dramatisk, som det forteller meg at dette ikke handler så mye om følelsesmessige endringer (annet enn at tiden går og jeg blir eldre kanskje), men mer om intellektuelle utfordringer. Det at det er vinter oppleves aldri som truende eller negativt på noen måte, det er bare en .. «tilstand» om du vil.
Og intellektuelle utfordringer har jeg mange av.

Veier.. bør man egentlig også legge merke til i drømmene sine. Natt til i dag så drømte jeg om en vei som snodde seg rundt flere blokker, og som jeg overhode ikke skjønte hvorfor den var lagt til slik den var.
See, slik jeg ser det. Menneskelagde konstruksjoner, slik både veier og blokker er, ser jeg på som «opplærte» tankesett/reaksjonsmønstre etc. Og det forekommer meg at her forteller drømmen meg at jeg gjør noe ekstra knorklete og vanskelig for meg sjøl. Det er heller ingen gigantisk overraskelse. Jeg kan være litt knorklete i tankegangen, og se ting fra litt for mange sider. Litt sånn.. «ja men hva om….?» Også begynner min heller vriompeisaktige hjerne å spinne på den tråden også.. rundt et tema som jeg helt fint kan ha femten andre tråder om på gang samtidig inni knollen der et sted.

Dette er enkle eksempler. Men jeg tror at hvis folk lærer seg til å se på drømmer som noe «dagligdags».. altså at det ikke er VOLDSOMME spådommer og de dypeste mysterier som til enhver tid skal bli avslørt.. så vil de aller fleste dra større nytte av drømmene sine.

Jeg hadde f.eks også en lucid drøm for en tid tilbake. Jeg var 100% klar over at jeg drømte, og jeg stod på en balkong som var sikkert 1 km oppe i lufta. Siden jeg visste at jeg drømte, så ville jeg teste ut hvordan det var å hoppe ned fra denne høyden. Som tenkt, så gjort. Og jeg fløy som et prosjektil rett ned. DET VAR SÅ KULT! 🙂
Og jeg gikk rett gjennom taket på en sirkelformet bygning, rett gjennom huset, og landet i havet, som kom inn i en grotte inne under huset.
Siden jeg allerede var i vannet, så fant jeg ut at da måtte jeg teste ut hvordan det var å «puste» under vann. Gikk helt fint. Så jeg svømte lekende lett langt ut i havet, hele tiden under, alt mens jeg drev og sang på en (for meg – i det våkne liv) ukjent sang. Under vann. Uten å bli til havfrue eller noe sånt.. vannet bare dytta meg fremover, sort of. Sånne ting kan man ha det morsomt med, hvis man bare gir drømmene sine litt oppmerksomhet. Eller litt… jevnlig oppmerksomhet, er kanskje riktigere å si. Og jeg gjør det.. fokuserer på drømmer, selv om jeg ikke skriver ned så mange som jeg skulle ønske. Det gir utslag i lucide drømmer innimellom. Og det er kjempestilig.

Drømmeappen

Jeg er til tider et veldig bedagelig anlagt menneske. I tillegg er jeg OVERHODE IKKE i nærheten av å være et A-menneske. Ikke litt engang.
A-mennesker er for meg vanskeligere å forstå enn aliens.. jeg tror jeg ville hatt mer til felles med Zork fra planeten Buppetibupp enn med A-mennesker, forutsatt at Zork også var et B-menn… uhm… B-person-ish.

I og med at jeg finner drømmer fascinerende, selv om jeg ikke alltid blir så veldig klok på dem, så er det en del småkollisjoner på gang her.
See.. den beste måten å huske drømmene mine – for meg – er å notere ned noen stikkord om dem med det samme jeg våkner. Jeg trenger ikke mer enn det, før minnet revitaliseres når jeg kikker over notatene.
Brilliant idè sant?
Jupp, det ville det vært.
Hvis det ikke var for at jeg ikke er så sinnsykt søvnig om morran at det å skrive blir en nesten uoverkommelig oppgave. Det jeg bruker tiden på, før jeg kommer meg ut av senga – på hverdagene – er å sitte med hodet støttet mot knærne og forsøke og fornekte at jeg må stå opp. Dette kan pågå i alt fra 5 – 20 min. Og ikke en ENESTE GANG i løpet av den tiden faller det meg inn å plukke opp notatblokken og pennen som jeg faktisk har liggende ved siden av sengen, på nattbordet. Jeg er så trøtt at jeg sliter med å se når jeg står opp, og går som regel med hendene foran meg inn på badet, og ser verden i en tåke. Så .. skrive.. nope.. nopetinope.

De ekstremt få gangene det skjer, så har jeg enten hatt en veldig intens drøm, eller drømt om en spesiell person/karakter/vesen.

Så jeg forsøker å finne en måte å lure hjernen min til å få noe ned på «papiret» …

Muligens trenger jeg å bruke en opptaker eller noe sånt. Problemet er at da ville sannsynligvis herr Sambo blitt morrangretten og bedt meg holde schmella.

Soo… jeg vetta faen. Muligens må jeg se om jeg finner en app.. der jeg bare kan plukke stikkord.. Finnes det? Eller enda bedre, som jeg kunne fylle med mine EGNE stikkord.. så kunne jeg bare krysse av for hva jeg har drømt, også hentet den datoen automagisk (ja, jeg vet jeg skrev magisk).
Det hadde ikke tjent til noen hensikt å ha mange drømmesymboler som ANDRE hadde fylt inn.. jeg måtte kunne legge inn mine egne.

Jupp.. lete på nettet tenker jeg.. se ka jeg finner. Hvis ikke, så får jeg lære meg til å lage apper til mobilen min selv. Så får jeg det ivaffall sånn som jeg vil ha det.

Manflu.. også meg da..

Jeg takler dårlig å være sjuk…
Jeg legger ikkje skjul på det engang.
Jeg syntes grenseløst synd på meg sjøl..
I går kveld og i hele dag (selvsagt, når det er HELG), så har forkjølelsen tatt meg..
Kraftig sår i halsen og snørrete..

Blir jeg noe «nei dette bretter jeg opp ermene og tar på strak hånd» tror du?

Nope.. IKKJE FØKKINGS LITT ENGANG!!
Jeg går inn i «verden er et rustent kumlokk»-modus, og syntes føkkings synd på meg sjøl..

Så er det sagt. Det er synd. På meg. EKSTREMT.

Vandrende tanke

Jeg har troen på meditasjon. Som en metode for å lære seg å være mer tilstede i livet.
Ikke det at jeg er spesielt god på det.. 2 av 4 ganger jeg har forsøkt så sovnet jeg. Det var jo ikke akkurat meningen.
Men de 2 andre gangene klarte jeg å slippe tak i tanker, følelser etc.. og bare fokusere på pust og hjerteslag.
Problemet var bare.. den ene av de to gangene.. så ble hjerterytmen så sakte at jeg begynte å bli bekymret, og – vips – der var jeg ferdig med DEN mediteringen.

Jeg kan vel ikke akkurat si at jeg har forsøkt veldig mye siden den gang. Mer som i ikke i det hele tatt, når jeg skal være ærlig.

Men for min del finnes det en annen måte å oppnå en form for nedbremsing av tankestrømmen.
Jeg kaller det for å «flyte».. Det er rett og slett å la tankene få flyte dit de selv vil. Jeg har det som innsovningsrituale om kveldene, og mange ganger kobler jeg bare omverdenen ut, og flyter med tankene. Det er en forskjell fra dagdrømmeri.. for jeg «instruerer» ikke tankene mine i noen historie eller noe sånt, jeg bare lar dem flyte med den mentale/emosjonelle vinden, og ser hvor det tar meg.

Jeg tror også – for min del – at det å legge merke til detaljer i omgivelsene.. eller løfte blikket fra hverdagen.. hjelper meg i å koble ut og meditere.. om enn på min egen måte. For meg blir det weird og litt… hva skal jeg si.. koreografert nesten, hvis jeg skal sette meg ned og bestemme meg for å tenke på ingenting.
Jeg gjør det mange ganger når jeg «flyter» … tenker på ingenting.. that is. Men jeg tar aldri en bevisst avgjørelse om at NÅ skal jeg ikke tenke på noe.

Selvsagt… min beste form for meditasjon.. er å skrive på historiene mine eller male/tegne. Da finnes ikke resten av verden allikavel.

Men ja.. å flyte med strømmen på innsiden.. stilner kakafoniet på utsiden. 🙂

En utvidet verdsettelse

Jeg er ingen fantastisk flink kunstner.
Jeg mener, jeg kan tegne og blir dyktigere i bruken av farger og skyggelegging, javisst.
Men jeg kommer neppe til å bli en av dem som får til realistisk kunst.

Og tidligere har det irritert meg noe så grønnjævlig. At jeg ikke fikk til å formidle de bildene jeg ser i hodet, ned på papiret.

Men jeg har, med årene, begynt å se på kunst på en annen måte. Jeg liker kunst som forteller en historie. Selv om det kun er fragmenter av en historie.
Jeg liker ikke veldig abstrakt kunst. Og heller ikke de maleriene der det er klattet noen streker ned på et lerret, og det er det hele.

Jeg liker bilder som ER noe, selv om de er surrealistiske. Faktisk så foretrekker jeg surrealistiske bilder. Med gjenkjennelige symboler, men satt sammen på en måte som får meg til å stoppe opp og tenke. Og jeg foretrekker også kunst som ikke er realistisk.. altså om du ser et ansikt, så ser det ikke ut som et fotografi. Du kan SE at noen har malt eller tegnet det.

Dette er kun mine preferanser. Men historiefortelleren i meg liker sånne bilder. Som bruker vår virkelighet som bakgrunnsteppe, men som likevel forteller sin egen historie. Og nå er det det jeg etterstreber i mine egne maleri. Historien.

Det er ikke realismen som er viktig. Det er stemningen. For meg.

Og jeg liker den endringen i meg selv. At jeg kan se forbi linjene og penselstrøkene.. og se historien(e) som ligger bak dem.
Jeg verdsetter både mine egne og andres maleri og tegninger mer enn før.. pga dette. Merkelig nok er jeg ikke like glad i digital kunst.
Jeg ser at det ligger mye arbeid bak det. Jeg ser på det som fantastisk flinke kunstnere. Men det appellerer sjelden til meg som bilde.
Kanskje blir det for realistisk, jeg vet ikke. Men der har du det.

Men kunst generelt… appellerer bare mer og mer til meg 🙂

Superspionen Lill

So… jadda.. jeg har en livlig fantasi. Og spesielt i drømmer, åpenbart. Natt til i dag drømte jeg følgende (noe redigert)

Jeg jobber i en gruppe som er en del av etterretningen. Usikker på hvilket land, men det er veldig viktig for enkelte i teamet at Dronning Elisabeth ikke får vite om at de er på oppdrag. (uvisst av hvilken grunn).
Hele drømmen starter i barndomshjemmet mitt. Da vi skal dra til «Finnmark» så går vi ut av barndomshjemmet mitt.. og til min bestemors hus, som står ca. 20 meter fra barndomshjemmet mitt. Men i drømmen var et en ENORM avstand, man kunne bare gå dit på 10 sekunder.
En del av oppdraget består av å reise til Finnmark og … spane… En mann i teamet forteller høylytt om en morsom opplevelse han hadde, for å overbevise «lokalbefolkningen» om at han hører til dem. Vi sitter i en typisk «engelsk» pub. Vi utga oss for turister som egentlig kom derfra (spilte roller som 2 par på ferie)
Jeg lener meg bakover, og ser dronning Elisabeth sitte lengere borte.. i full «kongelig påkledning».. hun drikker te, retter på kronen sin og myser veeeeeldig skeptisk på han som forteller. Jeg tror ikke hun lar seg overbevise.
«Hun har sett for mye i løpet av livet sitt til å la seg lure.» Tenker jeg oppgitt

Så.. ja.. jeg sitter bare og flirer litt for meg selv.. over det ekstremt skeptiske uttrykket i dronningens ansikt. Av en eller annen grunn finner jeg det ekstremt komisk, i etterkant. Sånn går no dagan…

Men om man ser på symbolikken så er det mye rart å ta tak i her.

  1. Vel, først den skeptiske dronningen. Hvorfor hun var så skeptisk, og hvorfor akkurat HUN ble valgt vet jeg ikke – ennå.
  2. Liksomavstanden. Hvorfor reiste vi ikke, bare gikk mellom 2 hus og opplevde det som en enorm avstand.
  3. Og om Finnmark, jeg er født der og bodde der til og fra de første 6 årene av livet mitt. Så det ligger kanskje noe der som symbolikk.
  4. Oppdraget (som jeg ikke klarer å huske hva var.. eller iallfall ikke får tak i bevisst)
  5. De som var med på oppdraget (ukjente mennesker, 2 menn og 1 kvinne var med meg som samarbeidspartnere – en balanse?)
  6. Det at jeg var agent – som jobb.
  7. Engelsk pub. Jeg drikker i prakis ikke alkohol (det smaker bajs), og jeg har aldri vært inne på en slik pub, men det var uviktig i drømmen.
  8. Spille en rolle

I tillegg så har du omgivelsene generelt. Jeg mener det var vinter i Finnmark og sommer ellers. Og pub’en var merkelig opplyst, men jeg så ingen reelle lyskilder. Jeg tror det kom noe lys fra utsiden. Og jeg var stresset i hele drømmen. Stresset fordi jeg forventet av vi skulle bli avslørt hvert øyeblikk. Jeg var også den eneste av «agentene» som faktisk fulgte med på omgivelsene. De andre var mer opptatt av rollene sine.
Også det at puben var lokalisert i min bestemors hus. Hun var strengt religiøs, og ville aldri rørt engang en DRÅPE alkohol, likevel brukte hjernen min utsiden av huset hennes som inngangen til puben.

En viktig del av å forstå sine drømmer, og gjøre seg nytte av dem, er det å være i stand til å plukke ut symbolene som opptrer. Jeg har plukket noen av dem allerede, men langt fra alle.

Husene ser jeg på som tankekonstruksjoner. Opplærte tankesett, i og med at det ikke var naturen som var scenen denne gangen.
Stedet (Finnmark) har jeg en viss formening om.
Jobben, dronningen, reisefølget mitt og puben derimot.. klør jeg meg enda i hodet over.

Selve «historien» er også viktig. Men akkurat nå er drømmen så fersk at jeg mest ser på de ulike delene.

Også en annen ting. Selv denne korte drømmen hadde to deler.
Del 1: det som foregikk i barndomshjemmet (planleggingen av oppdraget)
Del 2: det som foregikk i bestemor-pub-huset (utføringen av oppdraget)

Ok, så er jeg en smule lat

Jeg har hatt ferie i noen uker no. Og man skulle tro at når man har ferie, så skulle en ha MER tid til å skrive ned drømmene sine, og filosofere over dem. Men jeg har, seriøst, ikke notert ned en ENESTE av dem i hele ferien. Jeg har, i mangel på et dekkende ord, vært søkke peise lat.

Ferien er heldigvis ikke over ennå, og jeg skal tilbringe den siste tiden av ferien hjemme… jeg får håpe det betyr at jeg tar meg bryet med å skrive ned drømmene mine. Men hey, jeg husker drømmer fra i natt…

I den ene diskuterte jeg med en mann (ukjent irl, men virket likevel sabla kjent) om noe, og han var en lattermild person.
I den andre drømmen laget jeg nye verdener ut av kaker og gotteri, istede for å spise dem. En slags kake-guddom 😀

Så jeg har STOR tro på at FREMOVER så blir det utelukkende masse drømmer notert ned 🙂

– evig optimist –